Hardware.no > Guider > Harddisk

Inndelingen av harddisken

Inndelingen av en harddisk minner veldig mye om den vi finner på disketter. Organiseringen av spor og sektorer skjer på samme måte. Platene er delt opp i sektorer, for at lese-/skrivehodene skal få en enklere tilgang til data. Når datamaskinen spør etter data fra harddisken, vet harddisken hvor den skal lete etter disse dataene. Hver plate er delt inn i spor (tracks), som igjen er delt inn i sektorer (sectors), som inneholder en gitt mengde data for eks 512 kB.

Harddisken har som sagt veldig mange lese-/skrivehoder som beveger seg likt. Derfor er det logisk å dele den inn i sylindre (cylinder). Som vi allerede har nevnt, er alle platene i harddisken tredd gjennom en spindel og ligger derfor ovenfor hverandre. En sylinder er en samling av spor som alle ligger på "samme sted" på hver av platene. For eksempel utgjør det ytterste sporet på hver av platene en sylinder. Alle lese-/skrivehodene på harddisken er koblet sammen til samme mekanisme, slik at hvis et lese-/skrivehode er på første spor og første sektor på første plate, ja da er alle lese-/skrivehodene på første spor og første sektor på sine plater.

I tidsperioden 1997-99 valgte de aller fleste harddiskprodusentene å legge om inndelingen av selve harddiskplatene. De gikk over til en ny teknologi som kalles for ZBR eller Zoned Bit Recording. Teknologien er et resultat av mange års forskning på hvordan en kan legge om inndelingen av harddisken men samtidig la inndelingen være bakoverkompatibel. Med andre ord, være bakoverkompatible. ZBR-teknologien går ut på at en har flere sektorer i de ytterste sporene. Fra CD-ROM verdenen vet vi at CD-ROM-leseren er raskere helt ytterst på plata enn innerst, og det samme gjelder også harddisker. Dermed har man klart å utnytte den ekstra farten man har til rådighet ved å lagre mer ytterst på platene.

Lagringstettheten på harddiskene har blitt så høy de siste årene, at man faktisk kan lagre 20GB på kun en eneste plate. Western Digital, lanserte nylig disker med 30GB på en plate. Dataene er i så tilfelle lagret på begge sider av platen; både over og under. Ikke alle harddisker utnytter begge sider av harddiskplatene til lagring av data, selv om det kanskje virker innlysende. Her er det produsenten som velger hva som er best for ytelsen. Enten kan man øke antall plater eller ha få plater med lagring på begge
sider. En harddisk med n plater kan derfor maksimalt ha 2n overflater.

For personer som tilbringer lengre perioder foran dataskjermen kan støy fra harddisken være plagsomt. Derfor har en rekke harddisker på 20GB på kun en plate blitt introdusert. På denne måten håper produsentene å redusere motor- og spindelstøy betraktelig.