Sjelden har Tarja Turunens "I Walk Alone" passet bedre

Dropp nå nedpakking før messen er over da!

Da er siste messedagen historie. Dette var dagen da Jørgen og Finn Jarle forlot meg i Las Vegas, slik at jeg ble stuck alene med Are. Hvilket er helt greit for meg, de to førstereisguttene har ikke vært annet enn trøbbel uansett. Et siste eksempel på hva jeg har måttet lide meg gjennom; Siden leiebilen hadde pickup-tid 08.00 trodde de at de måtte være der nøyaktig på tiden, ellers ville noen andre få den, jeg tør ikke tenke på hvordan det skal gå når ikke jeg kan være der å passe på dem.

Jørgen er ekspert til å kaste stein i glasshus. Mobbe for meg for å shoppe? Snakker om rette røven som feis. Fyren ville at jeg skulle vise han hvor det var fete shoppingmuligheter, så svarer han med et forsøk på å dolke meg i ryggen?

Siste dagen var tydelig preget av at det var... *trommevirvel*, siste dagen. Det var en litt amper stemning til tider, og der man tidligere hadde blitt møtt av en vegg med smil var det nå en avslepen mutthet som møtte meg.

Endelig står du stille din fartsbølle!

Egentlig begynner jeg å bli lei selv, så det er helt greit, men jeg er på ingen måter lei av messegulvet, det jeg er lei av er alle de fete menneskene med sine elektriske stoler som fiser rundt her. Jeg bryr meg stort sett ikke om hva folk gjør med kroppene sine i all den tid det ikke går ut over meg, men det gjør disse fartsapekattene som representerer en relativt mye drøyere kinetisk energi enn det jeg selv gjør.

Noe nytt på messegulvet fant jeg vel ikke, eller, noe som var nytt for meg fant jeg jo. Sharps 8K-TV har jo vært vist frem tidligere, men det var første gang jeg fikk se den selv. I tillegg lot jeg meg begeistre av Sonys hybridkonsept, maken til frekk liten sak skal du lete lenge etter.

I god tid før CES egentlig stengte var de ulike produsentene i full sving med å demontere alt utstyret. Hva er greia med det? Her betaler man i dyre dommer for plass på messegulvet, så pakker bort godsakene mens både potensielle kjøpere og journalister vandrer rundt i gangene? Nå har ikke jeg de dypeste kunnskapene innen markedsføring, men det der fremstår ikke som lurt.

Banana og bread i navnet? Da er det vel sunt...

Ettermiddagen ble brukt til shoppings og middag sammen med Are. Valget ble pizza, og jammen greide ikke de raringene over her å kaste masses dressing og annet gørr på toppen. Hvilket leder meg inn på en greie som går igjen hele tiden her. Salat blir ikke sunt om du heller på en halv liter fet dressing. Banankake blir ikke mer sunt bare fordi man kaller det banana bread. Urk, og det verste; Salat dyppet i majones.

– Takk for følget! Neste runde med reisebrev blir CeBIT i starten av mars. Ellers har vi også en rekke CES-saker som enda ikke er publisert.

Disse reisebrevene har skalert helt ut av kontroll. De skulle ha vært beretningen om hva som skjedde i kulissene, men har i stedet blitt et forum for å mobbe kjære kollegaer. Den minste ting som kan tolkes eller vinkles negativt blir nettopp det, og deretter blåst langt ut av proposjoner. Slikt kan vi like!

Endelig er det min tur igjen, og jeg har en solid dose med virtuell stryk og deng som skal deles ut. Trøkket er fremdeles helt fantastisk når vi nå noterer oss halvveis i det offisielle CES.

Jeg er enda ikke ferdig med å le av Finn Jarles roting gjennom halve Las Vegas for å finne kontantkort slik at han kunne surfe på YouTube fra mobilen mens han var her. Hvis du er så avhengig av å streame ting til mobilen burde du vurdere krisehjelp. For å gjøre en lang historie kort: Fire taxiturer, gått seg bort i Vegas og flere timer brukt. Det beste av alt er kanskje at den lokale butikken, to minutter unna hotellet hans, hadde akkurat det han var ute etter. Hva med å sjekke lokalt neste gang?

Da er det bare å stupe inn i messeområdet igjen

Uansett, dagen i dag skulle alle sammen av oss fly rundt på forskjellige møter. Jeg skulle ha gleden av å møte mr. White fra Sony, eller så trodde jeg i alle fall. I akkurat passe tid til møtet troppet jeg opp i resepsjonen til Sony og kunne endelig få sagt det jeg alltid har drømt om, nemlig at jeg hadde en avtale med mr. White. Glede ble snudd til sorg, for mr. White kjente ikke kvinnen til, heldigvis viste en annen hvem det var, men han hadde ikke sjekket inn enda. Og tro meg, det gjorde han ikke heller.

Skalvisedda, hva mer er det vi trenger da?

Dermed var det ut på nye eventyr rundt om på messegulvet. Finn Jarle nevnte det vel, men CES er rimelig rotete lagt opp. Her har de mye å lære av blant annet CeBIT. Flere haller er greit nok, og jeg kan til en viss grad akseptere at man deler området dersom det er midlertidig. Men å kjøre en så tilfeldig miks er til å bli gal av. Produsenter som Asus, Gigabyte og MSI er på ingen måter i datahallen, neida, der er det derimot slikt som USPS. For å finne dem må du opp i tårnet på en av hotellene på stripa. En rekke andre produsenter har også leid seg inn i suiter på ulike hoteller, fordi det er stapp fullt på messeområdet.

Ohhhh, en annen festlig ting skjedde på messeområdet i dag. Grunnet for tung last stoppet rulletrappen, jeg har aldri opplevd noe lignende, samtidig er det sjelden man ser så mange volumiøse mennesker på en gang.

Køer er noe møkk

Som presse får vi utlevert lunsj her på CES, at lunsjen blant annet inneholder en pose potetgull og småkaker er jo en historie i seg selv, men det beste er utdelingen. Vi har en bong for hver dag og hver person skal bare få en lunsj. Likevel må du stille opp i kø lenge før lunsjen starter for å skaffe deg lunsj. En annen fantastisk ting er at selv om lunsjen er klar og vi står som sultne ulver og venter så er det ikke snakk om å starte noen minutter for tidlig. I dag stod arrangørene med klokken fremme og ba folk vente, det var tross alt 30 sekunder igjen. 30 sekunder igjen?!? Vedkommende burde pokker meg jobbet på et sted som er særdeles politisk ukorrekt å nevne her.

Et nytt begrep har jeg også kommet på, nemlig valkeklipp. Det er en videreutvikling av bolleklipp, men nå lar man en av valkene rundt skallen lede saksen, gjerne ekstra høyt oppe. Dessverre hadde jeg hendene fulle av mat og kaffe da jeg så det, ellers hadde bilde fulgt med.

Jørgen har allerede blitt forelsket. Siden han er en lat gris av natur, så er det ikke noe bedrefor han enn alle drosjene her i Vegas. Det toppet seg dog for meg da han ville kjøre drosje 700 meter til middagsstedet vårt for å spare tid. Skal man spare tid er det neppe lurt å dra på restaurant i første omgang, og enda mindre lurt å bli sittende å bestille ekstra øl etter at vi var ferdige med å spise. Jeg skrev kanskje at det toppet seg i sted, men det topper seg enda mer nå. Etter en slurk finner han ut at han ikke orker mer, så jeg som ikke hadde bestilt mer øl måtte drikke opp hans.

Ah, endelig fremme etter alt for mange timer på et trangt flysete. Litt forsinket er dette første reisebrevet, men siden vi aldri har gjort noe slikt før så er det sikkert ingen som har savnet det uansett.

Dette kan jo ikke gå bra

Turen startet lørdag morgen, på litt varierende tidspunkter. De to førstereiseguttene Jørgen og Finn Jarle dukket opp på Gardermoen før fuglene hadde vurdert å fise. Til tross for at de hadde sjekket inn kvelden før var det å komme 2,5 timer før avreise helt i siste liten ifølge de to. Dette til tross for at undertegnede hadde sagt flere ganger at det var alt for god tid. Jaja, noen lærer aldri.

Turen fra Gardermoen til Las Vegas gikk som smurt, det er noe eget med British Airways. En del turbulens var det over dammen, og Jørgen som satt med litt for mye drikkevarer på bordet fant raskt ut at det er lurt å holde dem fast når det virker som at hele flyet skal falle ned.

Vi hadde sånn fancy underholdningssystem som hang seg opp gang etter gang. Flyturen skulle tatt gode ti timer, men etter fire timer stod det at det var elleve timer igjen. Ingen klokker stemte, men det er vel prisen for å reise på kjipeste klasse. Neste gang vet jeg hva reisebudsjettet skal brukes på...

Grunnet faren for jetlag er det tull og tøys med soving på flyet, men, det var det ingen som ville høre på. Både Jørgen og Finn Jarle bedrev aktiv hønsetjeneste mer eller mindre hele veien.

Bare pyser får jetlag, vi holder oss oppe.

Yesss, så landet vi da i syndes by sånn midt på natten norsk tid. Men, lokal tid var seks på ettermiddagen. Dermed var det bare å velte ut av hotellet for å holde seg våkne litt til, det gjelder å tilpasse seg lokal tid så fort som mulig. Det betyr å holde seg oppe enda litt til, før man får en ni-ti timer på øyet.

Tre stykk forvirrede, eller, la meg skrive to stykk forvirrede og trette nordmenn i Las Vegas som på død og liv skal krampefeste siden man tross alt befinner seg i Las Vegas på en lørdagskveld kan være oppskriften på Hangover 3. Jeg er selvfølgelig den fornuftige som vil legge seg tidlig slik at man kan få mest mulig ut av søndagen her nede.

... og dette kaller de mat?

Siden det egentlig var lite som skjedde på selve reisedagen lørdag og på søndag så slår jeg de to dagene sammen. Søndag formiddag gikk med til en stor del vennskapelig mobbing, samt en drøy frokost. Vi har ingen problemer med å skjønne hvorfor enkelte mennesker her borte er litt ekstra voluminøse. Hva er greia med å dyppe alt i fett?

Litt mobbing ja, det må vi få med: Finn Jarle hadde sovnet igjen, selv om han ikke skulle sove noe mer. Jørgen hadde vært kjepphøy om festing og hadde knapt sovet om natten siden han hadde sovet så mye på flyet. En perfekt dag lå foran oss..

Her kunne reisen lett ha sluttet

Solen varmet godt og vi hadde vel en rundt 15 varmegrader. Dermed var det duket for Las Vegas Premium Outlets og en vill shoppingorgie. Men før det skulle jeg lure med meg Jørgen og Finn Jarle i noen trivelige bakgater.

Finn Jarle ville egentlig ikke være med på shopping, men gadd ikke være alene nede på stripa. Mr. Synes-shopping-er-så-kjedelig-og-bare-for-kjerringer måtte snart ete utsagnene sine. Han ledet lenge på pengebruken og fylte den ene posen etter den andre, men til slutt ble det nok jeg som stakk av med seieren.

Kvelden gikk med til å skaffe seg pressekort og komme seg ned til CES Unveiled. Det høres kanskje enkelt ut, men gud bedre som vi rotet. Kortene gikk det greit nok å skaffe, vi rakk fristen med flere minutter. Shuttlebussen som skulle gjøres oss ned kjørte derimot fra feil plattform, og gadd ikke stoppe selv om vi vinket og hoiet alt vi greide. Dermed ble det en taxisjåfør med kamikazeblod i årene som fikk oppgaven med å bringe oss til greiene i tide.