CERN, 1989

Historien vår begynner i 1989 ved forskningssenteret CERN (Det europeiske labratorium for partikkelfysikk) i Sveits. Ved CERN hadde man på slutten av 80-tallet et herlig kaos av forskjellige datasystemer. Forskere fra all verdens land som kom for å leke med senterets partikkelaksleratorer drasset med seg sitt eget datautstyr hjemmefra, og kompatibilitet mellom alle disse eksotiske systemene var unntaket snarere enn regelen. Dette førte til at å få tilgang til noe så essensielt som hverandres forskningsrapporter og testresultater var temmelig vanskelig. At mange reiste tilbake til hjemlandet uten å kopiere dokumentene sine til et fornuftig sted først gjorde heller ikke saken særlig bedre, og mye viktig informasjon gikk tapt.

Den britiske forskeren Tim Berners-Lee fant på noe lurt. Løsningen på CERNs informasjonsutvekslingsproblem, mente han, var å organisere all viktig informasjon i et desentralisert nettverk av hypertekst-dokumenter, med referanser og kryssreferanser – lenker – seg i mellom.

Visjonen om et spindelvev av hypertekst-dokumenter var ikke noen ny idé. Allerede i 1945 snakket Vannevar Bush om en foto-elektronisk maskin som skulle muliggjøre kryssreferanser mellom mikrofilm-dokumenter (Memex), i 1965 beskrev Ted Nelson et futuristisk hypertekstprosjekt (Xanadu), og Doug Engelbart arbeidet i 1968 med sitt oN Line System. Men disse smarte karene var alle langt forut for sin tid. Først da Tim stod ovenfor nevnte problemstilling ved CERN i 1989, lå de materielle forholdene til rette for å faktisk virkeliggjøre denne gamle idéen.

Og virkeliggjort ble den. Ikke bare kom Tim opp med en god idé – han skapte også den første fungerende implementasjonen av den.