Side 1: Introduksjon

Den 27. juli 2006 ble det etter hvert så velkjente Core 2-merkenavet først introdusert. Nå har imidlertid Intel avduket sin nyeste Core-modell, kjent under kodenavnet "Nehalem", og vi ser nærmere på hva som finnes under panseret.

Prosessoren vi har testet er en såkalt "engineering sample", som på godt norsk betyr det at den er ment for intern testing. Ytelsesmessig er likevel disse prosessorene som regel helt identisk som de vanlige prosessorene som når oss forbrukere.

Takk til Asus og Intel som leverte hovedkort, minne og prosessor til test.

Side 2: Testoppsett og spesifikasjoner

Spesifikasjoner

Intel har nå flyttet seg over på en helt ny sokkel, LGA1366. En annen spennende nyhet er at denne nye serien er utstyrt med fire separate kjerner, i motsetning til Yorkfield og Kentsfield, som besto av to kjernepar.

Ellers er prosessoren utstyrt med 4x 64 kB L1-cache, 4x 256 kB L2-cache og hele 8 MB L3-cache. TDP-en kan også virke skremmende høy for enkelte temperatur- og støy-sensitive sjeler. Realiteten er at prosessoren opererer med overraskende lave temperaturer, men mer om det senere.

Testoppsett

Grunnet forskjell i sokler er testene kjørt på to forskjellige oppsett.

Effektforbruk

På samtlige oppsett har vi målt effektforbruket. Dette er en måling som viser hvor mye effekt den komplette maskinen drar fra strømuttaket i veggen – skjermen holdes utenfor. Dermed er ikke dette en nøyaktig verdi for den enkelte prosessor, men en verdi man kan sammenligne med de andre oppsettene.

Som grafen over viser er Core i7 920 en sulten prosessor. Igjen, ha i tankene at målinger er gjort av hele testoppsettet, og ikke bare prosessoren – så det kan være et sultent hovedkort vi snakker om i denne sammenhengen, uten at vi har noe data på dette.

Temperaturer

For alle prosessorer har vi målt to temperaturer. Den første er målt ved "idle" og den andre er målt ved 100 % last for samtlige kjerner/tråder ved bruk av Pifast.

Tidligere verdier er hentet fra målere på hovedkortet, via programmet Speedfan, på dagens testbenk har vi tatt i bruk programmet Core Temp grunnet problemer med avlesning i Speedfan.

Tidligere prosessorer er kjølt av en OCZ Vendetta, på dagens testbenk har vi brukt standardkjøleren som følger med prosessoren.

Side 3: Ytelse - minne

Ytelse - minne

Her ser vi i7-ens mulighet trippelkanals minne kommer godt med, og plasserer seg hele 4,2 GB/s foran andreplassen.

Hva gjør egentlig trippelkanals minne med ytelsen?
Sannheten er at forskjellen er minimal i våre dagligdagse programmer.

Som grafene over viser skalerer minnet godt når man går fra enkel til doble kanaler til minnet. Når man imidlertid kryper opp mot tre kanaler, ser vi ikke rare ytelsesøkningen.

Når vi går over til minneforsinkelsen er det ikke de store forskjellene, dobbelkanal gjør det bittelitt bedre enn trippelkanal – selv om testene ble kjørt om og om igjen opplevde vi samme resultater.

Side 4: Ytelse - kontorprogrammer og encoding

Ytelse - kontorprogrammer og encoding

I Pifast ender dog prosessoren opp i litt motvind. Her må den heise det hvite flagget for Intels tokjernede E8600. Pifast bryr seg ikke om mer enn to kjerner, noe som gjør at i7 ikke gjør det så veldig bra her. Selv den tokjernede E8600 gjør det noe bedre. De overklokkede Core 2 Quad-systemene gjør det og litt bedre, men alt i alt klarer i7 seg bra i forhold til andre firekjerneprosessorer.

Også i Cinebench på nykommeren se seg slått av E8600, men i7 distanserer seg godt fra sine firekjernede brødre. Faktisk er i7 920 20% raskere enn Q9550.

Encoding

I DVD Shrink 3.2 har vi pakket om filmen 7Swords fra en normal fil-mappe på 7,45 GB til en ISO-fil på omtrent 4,3 GB. Her må i7 920 se et par av de eldre firekjerneprosessorene fra Intel foran seg.

Side 5: Ytelse - multitasking og spill

Multitasking

i7 knuser motstanden når vi går over til testprogrammer som utnytter mange kjerner godt. Her kan også Hyperthreading-funksjonaliteten hjelpe på ytelsen.

Skaleringen i Cinebench viser seg å være god. Med fire kjerner yter i7 4.1 ganger bedre enn ved bruk av en kjerne. Noe av grunnen til dette er bruken av Hyperthreading som gir prosessoren 8 logiske prosessorer tilsammen.

Også i PCMark Vantage seiler gjør prosessoren det godt. Under "Gaming"-testen ser man at den gjør det svært bra.

Spill

Nok en gang må prosessoren se seg slått av en tidligere serie, nemlig den tokjernede E8600, forskjellen er likevel minimal ved høyere oppløsninger.

I World in Conflict gjør prosessoren det imidlertid bra, og knuser konkurrentene på lavere oppløsninger. På høyere oppløsninger derimot ligger den sammen med røkla, naturlig nok – ettersom det er grafikkprosessoren som blir flaskehalsen i slike situasjoner.

Side 6: QPI og HT

QPI og HT

QPI

Intel har kommet med en rekke godbiter med i7-prosessorene. Ikke bare skifter de sokkel fra det gode gamle 775 til 1366, de har også flyttet minnekontrolleren fra brikkesettet til prosessoren. Intel har også laget en ny "buss" kalt QPI.

Kort forklart brukes QPI til å koble prosessoren til I/O-huben, noe som på et system som dagens i7 og x58 ser mistenkelig ut som en FSB og bussløsning. Men fordelen kommer når man får flere prosessorsokler, hvor soklene da kan kommunisere uavhengig med hverandre, tilsvarende det ypertransport har gjort de senere årene for AMDs prosessorer.

HT

Hyper-Threading ble introdusert i 2001, og gjorde at enkelkjerneprosessorer kunne utføre to samtidige tråder. Systemet viser logiske prosessorer sammen med de fysiske. På en i7 får man 8 prosessorer totalt, hvor det er fire fysiske prosessorkjerner som hver har to logiske prosessorer.

I noen tilfeller vil man kunne få ekstra ytelse med Hyperthreading, men våre erfaringer fra tiden før dobbelkjernene tok over var det ikke så mange systemene som klarte å utnytte Hyper-Threading. Problemet er at de to logiske prosessorene må kjempe om de samme funksjonene i prosessoren, så om den jobber med tilsvarende oppgaver samtidig vil man ikke få noe særlig til ekstra ytelse.

En mer utfyllende forklaring på hvordan Hyper-threading fungerer kan du lese vår artikkel fra 2003.

I skiftet januar/februar i 2007 surret det rykter om at Hyper-Threading skulle vende tilbake med Yorkfield- og Wolfdale-prosessorene. Disse ryktene ble senere avkreftet av Intel. Med Core i7 har dog Intel gitt teknologien en ny start, og lover opp til 30 prosent bedre ytelse i enkelte programmer. Her har vi valgt å teste flerkjerne-ytelsen og skaleringen i Cinebench:

Som vi ser her får man en meget god ytelsesøkning. Vi ser en ytelsesøkning på snaue 13,5 prosent – riktignok gjelder dette kun programmer som støtter mer enn fire kjerner.

Side 7: Overklokking

Overklokking

Overklokking ser ut til å være denne prosessorens sterke side, og med godfølelsen i magen begynner vi forsiktig. Med en BCLK (tidligere kjent som FSB) på 200 og multiplikatoren satt ned på et akseptabelt nivå, ser ikke 3,4 GHz ut til å være noe problem, og går glatt gjennom samtlige stabilitesttester på standard volt (1,11v).

Forsiktig øker vi multiplieren et hakk, og vips er vi oppe i 3,6 GHz. For å få dette stabilt måtte vi fòre prosessoren med 1,18v, og igjen passerte den samtlige stabilitetstester med glans.

Der ser det ut som vidunderet immidlertid møter en vegg. For å få den stabil på 3,8 GHz måtte vi opp hele 0,1v – til 1,28. Ikke akkurat skremmende høyt, men det er tydelig at vi begynner å nærme oss grensen.

Så var det neste steg, 4 GHz. Etter litt fikling, tweaking og leking klarte vi nå å få det sånn passe stabilt med alle kjerner aktivert.

Veien videre viste seg å være rimelig bratt. Etter enda mer fikling, testing, prøving og feiling endte vi opp med et system som var sånn ca stabilt på 4,1 GHz – riktignok kun med en kjerne aktivert.

Absolutt gode resultater, prosessoren skalerer meget godt – og overklokkingspotensialet er i en egen klasse. Legg merke til at prosessoren er kjølt av den medfølgende standard kjøler.

Vi gjør oppmerksom på at overklokking gjøres på eget ansvar. Hardware.no tar ikke ansvar for eventuelle ødelagte komponenter og bortfall av garanti som følge av overklokking.

Side 8: Konklusjon

Konklusjon

Intels nye hjertebarn Core i7 gjør en forholdsvis god figur i de fleste tester. En enorm minnebåndbredde er en av årsakene, til tross for at vår i7-prosessor klarer ikke å utnytte de tre minnekanalene systemet tilbyr og forholdsvis beskjeden klokkefrekvens på minnemodulene.

Applikasjoner som utnytter mange kjerner nyter godt av i7-arkitekturen. Når man i tillegg igjen har muligheten for Hyper-Threading, ser vi en god økning i enkelte av våre tester.

Dessverre har den ekstra ytelsen også gått noe utover effektforbruket. Prosessoren i seg selv har en TDP på 130 Watt, mot 95 Watt på for eksempel Q9550 som kan måle seg når man ser på pris, og i noen tilfeller ytelse. Fordelen til i7 er at den også har en minnekontroller integrert på prosessoren. Denne funksjonen bruker naturligvis noe strøm, men neppe så mye som 35 Watt.

I dag finnes det også bare et brikkesett til i7-systemet, nemlig X58. Det ser ikke ut som at Intel har redusert strømforbruket så veldig mye selv om de har kvittet seg med minnekontrolleren.

Ytelsen i spill er litt opp og ned. I World in Conflict ser vi at i7 gir en god ytelsesøkning på lavere oppløsning, men når skjermkortet ikke takler mer på de høyere oppløsningene, er det logisk nok ikke noe mer å hente. På Crysis gir i7 noe lavere ytelse på lave oppløsninger, men igjen jevner det seg ut når skjermkortet blir flaskehalsen.

Hovedkortene ved lanseringen koster nesten like mye som den testede i7-prosessoren, nemlig fra 2200 kroner. Som en bonus støtter noen av X58-hovedkortene både SLI og Crossfire, dette gjør det enklere å bytte de ekstreme skjermkortløsningene enkelte av oss har.

Core i7 920 vil gi en pen ytelsesøkning i enkelte tester, og den er til og med raskere enn dagens Extreme-prosessorer (QX9650 til rundt 8000 kr). Det er spesielt tyngre brukere innen grafikk og video som drar nytte av i7 og det hyggelige gjensynet med Hyper-Threading.

+ Meget god ytelse ift. klokkefrekvens
+ HT-tekonologi gir et fint løft i enkelte applikasjoner
+ Overklokker meget bra

- Noe høyt effektforbruk