Hvorfor og hvordan oppsto HTPC-en?

Den første gangen jeg hørte uttrykket HTPC var rundt årtusenskiftet. Det høres jo så mye mer imponerende ut å si det enn "for fem år siden"! Det var på nåværende AVSforum, som da brukte sitt fulle navn AV Science Forum, der jeg først ble medlem i august 2000, men av årsaker jeg ikke husker måtte nyregistrere meg i juli 2001 (så det er sagt, i tilfelle noen sjekker ansienniteten min…).

Det hersker en viss uenighet om hvem som først brukte HTPC-uttrykket, men det er en del veteraner som mener at Christy Warren, en velkjent videofil som da skrev for The Perfect Vision, var den som skapte det i sine utallige innlegg i diverse nyhetsgrupper for audio og video, da hun stadig snakket om sin hjemmekino og PC, og etter hvert koblet ordene sammen.

Det er iallfall forholdsvis klart at uttrykket oppsto en gang mellom juni og oktober 1998 i forbindelse med 3DFusions DVD-kort, som var basert på brikken Mpact2 fra Chromatic Research. Brikken hadde kommet ut samme vår, og dens forløper, Mpact1, hadde vært den aller første muligheten til å vise DVD på PC-en. Men fordi den ikke holdt høy nok kvalitet, slo den aldri igjennom.

Mpact2 ga forbrukerne den første muligheten til å få et ekte progressivt bilde av høy kvalitet fra en DVD uten å ty til Faroudja og lignende linjedoblere og -firedoblere (det som nå kalles skalere fordi de kan sende ut bildet i flere oppløsninger), som da gjerne kostet mangfoldige titusener.

Allerede på den tiden var det enighet om hva en HTPC handler om, nemlig best mulig bilde for pengene. Svært mange nektet å godta at en i forhold til disse linjedoblerne uhyre billig PC var i stand til å konkurrere på bildekvalitet, men det var faktisk tilfelle.

3Dfusion ga ett år senere ut 3DFusion DiVA, men dette ble, på tross av høyere bildekvalitet, aldri den samme suksessen som det en viss konkurrent, til da mest kjent for sine lydkort, kom med.

Det store gjennombruddet til PC-basert DVD-avspilling for massemarkedet hadde nemlig dukket opp da Creative kom med sin første Encore-pakke i juli 1998. For dekoderkortet i Creatives utgave, DXR2 (for Dynamic eXtended Resolution), hadde noe Mpact2 manglet: Full støtte for digital lyd. Kortet kunne enten dekode lyden (til Dolby stereo, som er tokanals, men ved hjelp av fasevending og andre triks gir lyd til front-, bak- og senterhøyttalere) eller videreføre digitalsignalet til en forsterker, surroundprosessor eller receiver, som så sto for dekoding av Dolby Digital, den gang kalt AC3 (der alle kanalene ligger atskilt i det digitale signalet). Og dette var virkelig et stort gjennombrudd.

Mot slutten av 1999 kom Creative med settet som ble kalt Encore 6X. Som navnet tilsier, inneholdt det en DVD-spiller med seksdobbel hastighet, og i tillegg fulgte det med et kort de kalte DXR3, med en brikke som var konstruert av Sigma Designs. I deres egen utgave het dette kortet RealMagic Hollywood+. Det var et nytt framskritt når det gjaldt bildekvalitet, men det var også det siste populære kortet med maskinvaredekoding av DVD-video. For på det tidspunktet hadde PC-prosessorene kommet opp på et ytelsesnivå som gjorde at dekodingen kunne gjøres i programvare.

Noe av det første som dukket opp, var ATIs løsning fra Ravisent, som tidligere hadde gått under navnet Quadrant International og produserte sitt eget maskinvarekort, Cinemaster. Dette kortet ble aldri noen storselger i klasse med Encore-pakkene, men Cinemaster-DVD-dekoderen ble en av markedslederne. Etter hvert dukket Intervideo opp med sin WinDVD og Cyberlink med sin PowerDVD, og med tiden kom det flere. Av disse har det stort sett alltid vært PowerDVD som har hatt dårligst bildekvalitet.

Med programvaredekodingen kom også skjermkort med "DVD-akselerasjon", en slags delvis maskinvaredekoding. NVIDIA, ATI og Matrox var de tre store konkurrentene en stund, men da Radeon-serien kom, dro ATI fra på DVD-kvaliteten. Det var Cinemaster fra Sonic, tidligere Ravisent, som var det beste valget for disse kortene helt fram til WinDVD 5 kom. Matrox ble mer og mer et kort for kontorbruk, med sin egne DVD-filtre uten like høy bildekvalitet, mens NVIDIAs GeForce-brikker ble saken for dataspillerne, og det fulgte gjerne med en kopi av forrige versjon av PowerDVD eller WinDVD.

ATI forble kongen på haugen en god stund, med sine ulike Radeon-varianter. NVIDIAs GeForce-kort var ikke i stand til å konkurrere på bildekvaliteten, men plutselig slo det ned en bombe i HTPC-miljøene: GeForce 6800 og 6600. Et forvarsel hadde kommet med GeForce 5900, men det var GeForce 6-serien som for alvor snudde kampen fullstendig. I øyeblikket er det vel ingen som kjøper et ATI-kort for å få best mulig bilde på DVD, men dette kan jo fort snu seg igjen.