Guide:
HTPC trinn for trinn - del 1
Vi fortsetter med å sette fokuset på HTPC. I denne guiden i flere deler lar vi HTPC-ekspert Mastiff boltre seg i HTPC-ens vidunderlige verden. Del 1 tar for seg det grunnleggende.
Hva er de dårligste unnskyldningene for ikke å bruke HTPC?
Jeg har lest det samme så mange ganger på diverse
forum: "En PC er så ustabil. Det blir bare trøbbel.
De er vanskelige å styre. Og så er de vanskelige
å sette opp." Egentlig er alt dette bare ett problem:
En velfungerende HTCP er virkelig vanskelig å sette
opp uten forhåndskunnskaper. Og da snakker jeg ikke
om rene datakunnskaper, for en HTPC er et helt annet dyr enn
for eksempel en mest mulig brutal spill-PC, en PC til bruk
på kontoret eller en server. Det er det ingen tvil om.
Men hvis den først er satt opp på riktig måte,
faller de andre problemene bort.
Og det er der jeg vil prøve å være til hjelp, siden jeg har lang erfaring med å sette opp, automatisere og bruke disse "ustabile udyrene". En riktig oppsatt, moderne HTPC fins nemlig ikke ustabil. Det er flere år siden (før Windows XP ankom kinoen) at noen her i huset har gått glipp av en filmkveld eller fått den utsatt med mer enn noen få minutter på grunn av PC-problemer.
Med en HTPC som er satt opp på min måte, kan alle problemer løses på noen få minutter. Det kan jeg faktisk love! Et unntak er jo selvsagt et rent maskinvareproblem. Et ødelagt skjermkort, en svidd prosessor eller lignende er det vanskelig å gardere seg mot, men det er svært sjeldent på moderne PC-er med komponenter fra de kjente produsentene.
Hvis først sakene har vært gjennomtestet etter monteringen, er det sjelden at noe svikter. Selvsagt kan man gjøre en grov tabbe, som å henge en harddisk opp i for svak gummistrikk som ryker, glemme å holde PC-en noenlunde fri for støv og lignende. Men et lite minimum av vedlikehold vil i de aller fleste tilfeller sikre at en PC er i fullt brukbar stand i mange flere år enn den egentlig har bruksverdi. De fleste av mine tidligere HTPC-er ligger faktisk i deler her hjemme. Så vidt jeg husker, er en DVD-spiller og en harddisk det eneste som er ødelagt. Men disse hadde da også vært i bruk i senere PC-er og har nok gått sine tilmålte kilometer.
Når det gjelder styringen, går også det på oppsettet og ingenting annet. Det blir minst to egne artikler om automatiseringen senere i denne artikkelserien. Naturlig nok bruker jeg min egen kino som utgangspunkt. Den kan dere se på nettsiden min. Unnskyld designen på nettsiden - jeg har satset på innhold, ikke utseende (omtrent som å si at "den du skal på blindtreff med, har veldig fin personlighet"!).
Å slå på kinoen min skjer med en eneste
knapp på multifjernkontrollen i stua eller den som ligger
nede i kinoen, eventuelt med et trykk på coveret til
DVD-filmen på stuas NetRemote-PC eller på lomme-PC-en.
Da slås Barco-projektoren på, det motoriserte
lerretet kommer ned, og HTPC-en starter skjermspareren. I
tillegg blir receiveren slått på og deretter skrudd
opp til passe høyt nivå, slik at de tre første
taktene av Star Wars-temaet kan spilles høyt nok til
at jeg hører oppe i stua at kommandoen er mottatt.
Deretter blir forsterkeren slått av, og kinoen står
slik i en halvtimes tid. CRT-projektorer har nemlig et behov
for en viss oppvarming for å gi et godt bilde.
Etter denne ventetiden følger ett knappetrykk til. PC-en slår da på igjen forsterkeren, justerer den til normalt filmvolum, slår på rekkene med spotlights i taket, slår av skjermspareren og åpner ZoomPlayer. Dermed er det bare å sette en DVD i spilleren i PC-en, som står på naborommet, eller i den eksterne SCSI-spilleren i selve kinoen (som jeg sjelden bruker selv fordi den bråker litt).
Det eneste man trenger til resten av styringen, er en fjernkontroll med ti knapper som koster 69 kroner på Biltema. Og dette er med såpass avanserte funksjoner som med ett trykk å heve bildet til toppen av lerretet. Det gjør jeg fordi de to bakerste stolene, som er plassert på det som for meg er helt riktig avstand fra det 250 cm brede lerretet, står på en plattform. Derfor er det mest behagelig å se på et bilde som henger like oppunder taket. Deretter følger lerretet automatisk etter opp til akkurat riktig høyde, så nederste del av g-er og andre lave bokstaver i teksten akkurat kommer fram. Det ser derfor ut som om bildet henger i luften, siden det er mattsvarte gardiner på baksiden av lerretet.
Hver gang filmen settes på pause, blir lyset i taket slått på. Når den startes igjen, slås lyset av. Og hvis noen ringer under en forestilling, blir filmen satt på pause, lyset kommer på, og informasjon om hvem som ringer, med nummer, navn og til og med adresse, dukker opp på lerretet. Jeg kan ikke huske å ha sett noen skalere med de funksjonene