Ytelse - syntetisk

Før Athlon 64 var kommet på markedet ble det spekulert i om man ville se den første prosessoren som hadde en minnelatency på 50 ns. Ved minneinnstillingene 6-3-3-2 målte vi utrolige 46,37 ns latency til minnet, som er nesten halvparten av hva en Athlon XP 3200+ og Pentium 4 3,2 GHz kan vise til. Dette sier svært mye om hvor ekstremt effektivt en integrert minnekontroller i selve CPU-en er i forhold til en på hovedkortet.

Når det gjelder rå minnebåndbredde har ikke Athlon 64 3200+ noe særlig å stille opp med sammenlignet med Athlon 64 FX og ikke minst Pentium 4-prosessorene. Dette kommer primært av at Athlon 64 kun har én minnekanal, mens de andre har doble minnekanaler. Ytelsen er likevel bedre enn hva en Athlon XP 3200+ klarer på et nForce2-kort, til tross for at nForce2 har doble minnekanaler. Igjen så viser dette hvor effektivt det er å ha minnekontrolleren integrert på selve brikken i stedet for at trafikken må gå en lang omvei om nordsiden av brikkesettet.

Vi ser den samme tendensen i SiSoft Sandra som vi så i Membench - en enkelt minnekanal kan ikke konkurrere med doble. Spørsmålet er uansett om dette virkelig har noe å si i de fleste applikasjoner.

Opteron 246 kjører på samme klokkefrekvens som Athlon 64 3200+, og oppnår i CPU-delen til Sandra faktisk noe dårligere resultater enn Athlon 64 3200+. Dette kommer blant annet av at Opteron-systemene er avhengig av registrert minne, noe som gir en liten ytelsesstraff.

Sammenligner man AMD-prosessorene mot Pentium 4-prosessorene ser man at det er rått parti. Dette kommer hovedsakelig av at SiSoft Sandra er optimalisert for flere prosessorer og ikke minst Hyper-Threading.

Som vi ser så kommer Opteron 246 og Athlon 64 3200+ helt likt ut i CPUMark 99. Pentium 4-prosessorene har tradisjonelt aldri kommet spesielt godt ut av tester basert på kontorapplikasjoner. Årsaken til dette er først og fremst Pentium 4 sin lange pipeline som egner seg langt bedre til vedvarende og forutsigbare operasjoner som f.eks. komprimering og encoding.