Kommentar:
– Ultrabook er et rumpespark i milliardklassen
Mens de store PC-produsentene sov i timen, snek Apple seg inn bakveien.
Vegar har tuklet med datamaskiner i en eller annen form siden sin første Commodore 64 en gang på 80-tallet. Han har en mastergrad i informatikk og har jobbet fulltid som teknologijournalist siden 2006. I tillegg til å skrive guider og artikler tester han maskinvare og datamaskiner i alle former og farger.
Av spesielle evner må nevnes evnen til å fikse datamaskiner ved håndspåleggelse, uten å gjøre religion ut av det.
Intel Ultrabook
En Ultrabook skal veie mindre enn 1,4 kg, den skal ikke være tykkere enn 2 cm og må holde 5 timer eller mer på et fulladet batteri.
Per definisjon skal en Ultrabook også ha en Intel Sandy Bridge lavstrømsprosessor (ULV) eller bedre. Dette har naturligvis med egeninteresse å gjøre, men når sant skal sies er det i praksis heller ingen gode alternativer. Hovedkonkurrent AMD har per i dag ingenting som kan matche Intels mobile prosessorer i ytelsessegmentet.
For å sikre god ytelse skal for øvrig en Ultrabook bruke SSD i stedet for tradisjonell harddisk. Et siste krav fra Intel går på pris – inngangsmodellen skal koste rundt 1000 amerikanske dollar.
Ultrabook har vært et hett ord denne høsten. Ultrabooks er hva bransjen – med brikkegiganten Intel som selvoppnevnt sauegjeter – nå vil vi skal kalle tynne og lette bærbare datamaskiner.
Bærbare med hovedvekt på portabilitet har selvfølgelig allerede eksistert i årevis, da under paraplybetegnelsen ultraportable. Så hva skal vi egentlig med denne nye betegnelsen? Vel, Ultrabook er faktisk et varemerke eid av Intel, som blant annet har satt spesifikasjonskrav til vekt og tykkelse. Det betyr at vi kan synse inn en bærbar PC til ultraportabel-status, mens en Ultrabook skal oppfylle fastsatte kriterier. (Se faktaboks til høyre.)
Et spark bak
Du kan kalle det en gulrot, de 300 millioner dollarene Intel har satt av til å forske på Ultrabook-formen. Du kan også se på det som et rumpespark i milliardklassen. For enten vi liker det eller ikke, er det kun én produsent som har klart å lage en bærbar som er liten nok, lett nok og tiltalende nok for allmenheten. Vi snakker selvfølgelig om Apple og deres MacBook Air.
Siden MacBook Air kom på banen tidlig i 2008 har de store PC-produsentene, herunder HP, Dell, Acer, Lenovo og Toshiba, hatt alle muligheter til å komme med noe tilsvarende. Det har de ikke gjort – faktisk har de ikke engang virkelig forsøkt. Globalt er Apple en liten aktør, og Air har historisk sett stått for en beskjeden del av Apples datamaskiner. De store PC-produsentene har ganske enkelt latt være å satse på et marginalt segment, og med bærbare i alskens størrelser og fasonger har sikkert ressursene der vært strukket langt nok fra før. Det har vært enklere og mer lønnsomt å satse på dyrere ultraportable til bedrifter og forretningsfolk.
Apple har vært langt mer strategiske. De siste årene har utviklingen dreid seg rundt kun to modeller: MacBook Pro og MacBook Air, bygd med de samme materialene. Detaljer og marginer har blitt finpusset, mens prisene på prosessorer og SSD-er har blitt lavere. Og med Intels nyeste lavstrømsprosessorer er heller ikke ytelsen noe godt argument mot en MacBook Air.
Så da Apple i sommer annonserte sin oppdaterte Air med lavere pris og bedre ytelse, samtidig som de kuttet "billigmodellen" MacBook, gjorde de mer enn å slippe en ny bærbar ut på markedet. De slapp seg også inn bakveien til et langt større marked, med et produkt ingen kunne matche. I 2008 var MacBook Air for designjunkies med eksponeringsbehov og feit bankkonto. I 2011 er MacBook Air en smekker ultraportabel for deg og meg, noe salgstallene også bekrefter. Fra sommeren har andelen MacBook Air gått fra åtte til nærmere tretti prosent av solgte bærbare fra Apple.
Med liten størrelse og vekt, god kvalitet, anstendig ytelse og endelig lav nok pris, har MacBook Air ganske enkelt det som trengs for å selge godt og ta betydelige markedsandeler fra de tradisjonelle PC-produsentene.
En liten pekefinger i øyet
Siden Apple bruker Intel-prosessorer skulle vi tro at Intels Ultrabook-sponsing av de store PC-produsentene er å stikke en unødvendig pekefinger i øyet på Apple. Hvorvidt forjenesten kommer fra å selge brikker til Apple eller til HP og Dell burde være knekkende likegyldig. I tillegg har Apple lojalt adoptert Intels egen Thunderbolt-teknologi.
Akkurat hva Intel tenker er ikke så godt å si, men vi kan se flere grunner til en slik taktikk. For det første er konkurranse sunt. Flere bærbare i "Air-klassen" vil til slutt føre til lavere priser og bedre produkter, som igjen kan gjøre Intels varemerkede Ultrabooks tilgjengelig i flere prissegmenter. For det andre har du de som faktisk kunne tenke seg en bærbar PC av akkurat dette slaget, men av praktiske eller religiøse grunner ikke vil ha et Apple-produkt.
En tredje grunn til å satse på flere aktører er å sørge for at Apple ikke får for stor del av kaka, for hva Apple gjør i fremtiden er vanskeligere å vite enn hvor haren hopper. Intels konkurrent ARM er på kraftig fremmarsj, og vil nok i fremtiden også finne veien til vanlige bærbare datamaskiner. Vi kan heller ikke avskrive erkerivalen AMD, som med sin Fusion-plattform har vist at de fremdeles henger med i svingene. Hvis Apple opparbeider seg en stor kundemasse og så skifter prosessorplattform, vil de også ta med seg en god del av Intels kundegrunnlag.
Kampen mot prisen
Tiden og teknologien er altså moden for ultraportable til alle, og sånn sett er Intels Ultrabook-satsing et velkomment initiativ. Vi ser poenget med både kravspesifikasjoner og føringer i prisen, ettersom majoriteten av PC-produsentene har for vane å lage dyre ultraportable. Samtidig ser vi at kravet om lav pris og god kvalitet ikke nødvendigvis lar seg forene over natten. Disse selskapene er tross alt i bransjen for å tjene penger, ikke drive filantropisk virksomhet.
Det er derfor ikke utenkelig at kompromisser blir gjort og kvalitet ofret for å klare Intels 1000-dollars prispunkt. Apple har tross alt bruk år på å nå dette med MacBook Air – først i sommer ramlet 11-tommeren ned til de strategiske 999 dollarene for inngangsmodellen.
Intel har for eksempel ikke spesifisert noe om kvalitet, skjerm eller skjermoppløsning for Ultrabooks. Vi frykter derfor datamaskiner som er små og lette nok, men samtidig har en skjerm og generell byggekvalitet som er under par. MacBook Air er på sin side både solid og utstyrt med en god, høyoppløst skjerm.
Det andre scenarioet er at vi ender opp med gode produkter, men at det koster for mye å produsere dem. Da må prisen også settes høyere, noe som gjør at datamaskinene bommer på store deler av kundegruppen. Dette skjer på det asiatiske markedet, hvor Ultrabook-salget går betydelig dårligere enn forventet.
Intels mål og håp er likevel den tredje muligheten – en Ultrabook som faktisk er god nok og rimelig nok til å ta store markedsandeler, herunder andeler som ellers fort kan gå til Apple og MacBook Air.
Tre Ultrabooks vi har ventet på er Acer Aspire S3, Asus Zenbook og Toshiba Z830. De første sniktittene og testene av Aspire S3 er ikke spesielt gode, men vi har fremdeles håp til Asus' og Toshibas første Ultrabooker. De skal være i butikkhyllene før jul.
Frem til det skjer, er det liten tvil om at Apple MacBook Air er den beste Ultrabooken på markedet.
Ønsker du å sende inn et leserbrev eller gi tilsvar på denne saken?
Ta kontakt: Øystein W. Høie, redaksjonssjef.